Alle hadde lovpris hvor utrolig lett dette var, og i prinsippet var det jo det. Men det er utrolig hvor mye man klarer å rote når man er litt eplekjekk. Som vanlig klarte jeg å legge et stykke rett mot vrang, men heldigvis var det på innerdelen (ja, det er egentlig TO puffer). Ellers gikk førstesekken kjempelett, og dermed gikk jeg - litt trøtt, for å unnskylde meg selv - litt slurvete i gang med nr. to.
Man skal aldri aldri slurve, uansett hvor enkle ting er. Klipper man alt for skeivt, syr man skeivt, og til slutt passer ingen ting. Det ble litt kutting av hjørner og en glidelås som nesten også måtte kuttes vekk, men jeg kom da i mål.
Neste utfordring var å fylle den innerste sekken med isoporkuler. Et fryktelig prosjekt, helt til Ask og Bjørk tråtte hjelpende til, og vi fikk skikkelig teken på det.
Det gikk så bra, at vi fylte og fylte. Og fylte. Jeg tenkte ikke så nøye over at innersekken - med fyllet - skulle inn i en annen sekk. Jeg tenkte heller ikke over, at en sånn sekk ikke blir så innmari god å sitte i dersom den er sprengfull.
Nuvel. Jeg har heldigvis en mann som er mester i stabling og bretting, og han klarte å presse den innerste sekken inn i yttersekken. Jeg har også en sønn som er full av futt og fart, så jeg satser på at han hopper så mye på saccosekken slik at isoporkulene presses sammen.
Den ble nå litt fin likevel.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar